Sennelier Pigment 315 Ultramarine Deep 85gr.

ULTRAMARIN BLÅ: Natrium-aluminiumsilikat-polysulfid,lasurblått, PB 29. Kjemisk formel: Na8Al6Si6O24)S4. Grønnlig til rødlig blå. Som akvarellfarge tilbyr flere produsenter begge formene. Halvtransparent med god brekkevne. BSS 1006 8, ASTM 1. Opprinnelig ble denne fargen laget ved maling av halvedelstenen Lapis Lazuli (kiselsyre-svoveleireforbindelse), og renset med en vanskelig og komplisert prosess. Se Lapis Lazuli. Er funnet hos babylonierne og assyrerne, men bare som dekorsten og som en edelsten. Som pigment kom det i bruk mellom 600 og 1200-tallet, og var den mest kostbare farge som fantes. Malerier som ble utført på denne og etterfølgende tid ble gjerne kontraktfestet om mengden av ekte ultramarin, slik at oppdragsgiver skulle føle seg trygg på at det ikke var blandet ut, eller erstattet med andre billigere blåpigmenter. Lapis lazuli finnes naturlig i Persia, Afghanistan, Kina, Chile og noen få andre steder.
Enkelte kilder omtaler malt, ubehandlet lapiz lazuli som ultramarin aske, og er av blågrå av farge, og mangler helt de koloristiske egenskaper som de tendelige produktet innehar. Andre kilder omtaler ultramarinaske som restproduktet etter to ekstraksjoner av lapis lazuli, og inneholder få og små korn av det ettertraktede pigmentet.
På begynnelsen av 1800-tallet undersøkte Gmelin stoffet, og fant ut at den vesentlig bestod av kiselsyre, kalk, natrium og svovel. I 1824 utlovet Frankrike en pris på 6000 franc til den som kunne produsere syntetisk ultramarin til en kostnad som ikke oversteg 300 franc pr kilo. I 1828 lykkedes franskmannen Guimet og tyskeren Gmelin nesten samtidig i å produsere et tilfredsstillende pigment I 1836 ble det grunnlagt en fabrikk i Wermelskirchen som produserte ultramarin i stor skala. Siden kom det flere tyske fabrikker og i, 1890 slo de seg sammen. I 1883 produserte Tyskland i følge Lutken 3/4 av all ultramarin. Den samlede verdi av verdens ultramarinproduksjon var på denne tid 10 millioner kroner etter 1883 kurs.. Siden 1828 er ultramrarin blitt fremstilt syntetisk ved å varme opp leire, soda, svovel og kull. Ennå i 1883 var ultramarinens kjemiske beskaffenhet usikker, og Lutken skriver at det eneste man er enige om er at kiselsyre, leirjord, natron og svovel er uunværlige i produksjonen. Og man jobbet fremdeles med å forbedre produksjonsmetodene. Blant annet nevner han introduksonen av infusoriejord (kiselguhr) fremfor tidligere malt kvarts som et fremskritt.Ifølge Illustreret norsk konversasjonsleksikon fra 1913 ble ultramarin på denne tid fremstilt ved uten luft å gløde kaolin, kiselsyre, soda, harpiks og svovel. Massen males, uttrekkes med vann og deretter slemmes. Hos Smith heter det at den syntetiske formen blir laget av smelt inneholdende kaolin (porselensleire), soda, glaubersalt (natriumsulfat), svovel, karbon og kiselgur. Under et stadium av prosessen får man grønn ultramarin, som også omsettes som pigment. Finnes med flere fargesjatteringer, fra rødlig til grønnlig. Fargen påvirkes av kiselinnholdet. De rødlige varianter har høyere innhold av kisel, de kiselfattige er mer himmelblå. Vanligvis kalles den rene ultramarine fargetonen for fransk ultramarine, mens de andre omsettes som ultramarine, eventuelt opplysning om sjattering som «red shade» eller «green shade». Alle grader av ultramarin er permanent. Den er semitransparent, og er problematisk i olje, hvor den lett blir seig, istedenfor den vanligvis smøraktige konsistens. Som akvarellfarge varierer transparensen noe mellom de ulike fabriakater.