Sennelier Pigment 307 Cobalt Blue 130gr.

KOBOLTBLÅTT:PB28, PB72, PB73, Koboltultramarin,kongeblått, Leitheners blau, Wenzels blå, Thenards blått, koboltaluminat. Satt sammen av koboltoksid, aluminiumoksid og fosforsyre. Uorganisk, halvtransparent, BSS 1006 7-8, ASTM 1,. relativ svak brekkevne.Hurtigtørkende i olje.Permanent. Metallisk kobolt kan gi allergiske reaksjoner ved hudkontakt. Koboltforgiftning gjennom munnen kan gi redusert apetitt, diare og kan i svært sjeldne tilfeller være dødelig. Som kunsnterfarge bundet til et medium er det ikke ansett som spesielt giftig.
Historikk:
Koboltmineraler er blitt benyttet til blåfarging av glass og keramikk siden de tidlige kulturer i Egypt og Babylonia. Kunnskapen om denne kunsten gikk imidlertid tapt, og ble først gjenoppdaget på 1500-tallet. Den sachsiske glassblåseren Christoph Schürer forbedret, eller muligens utviklet selv en metode for å farge glass med koboltmineral. Dette ble kalt koboltglass eller smalte. Smalte ble ved siden av å farge glass og keramikk, også knust til et pigment.
Koboltblått som vi kjenner det i dag skal først ha blitt utviklet av Wenzel i Freiberg i 1777, og samtidig av Gahn i Falun, Sverige. Men disse tidlige forsøk resulterte ikke i noe videre. Først i 1795, med Leitners eksperimenter i Wien ble det fremstilt et ordentlig pigment. I Boken Chemistry of Paints and Painting under redaksjon av Arthur H Church, 1915, påståes det at Wenzelsblå er det eldste og originale koboltblå. Rudolf Wagner i Handbuch der Chemischen Technologie, 1871, nevner også Wenzel i Freiberg som den første der produserte koboltblått. Dette pigmentet ble fremstilt ved røstning av en blanding av aluminiumhydrat og koboltoksyd. Det ble uansett Thenard som i 1802 utviklet fargen videre. Han fikk i oppdrag av den franske stat å undersøke forbedringsmulighetene for kunstnerfarger. Thenard utviklet koboltblått etter blant annet observasjoner ved Sevres porselensfabrikk. Han røstet koboltarsenat og koboltfosfat med alumina i en digel. Resultatene ble publisert i 1803-04, og kommersiell produskjon av koboltblått kom igang nesten samtidig.Denne versjonen av koboltblått kalles Leithnerblått eller Leydnerblått, men også Wienerblått.