Sennelier Pigment 308 Indigo 50gr.

INDIGO:NB1 og PB66 (syntetisk). En dyp, transparent blå, utvunnet av indigoroten eller vaidplanten og ca 30 andre beslektede planter. Kjent i Kina og India ca 2000 år f.Kr. Egypterne utvant fargen 1600 år f. Kr, også nevnt i romerske tekster. Ble alminnelig i Europa på 1200-tallet, da utvunnet av den europeiske vaidplanten, men ble også importert fra østen. Først og fremst et tekstilfargestoff, men også tatt i bruk i maleriet, alminnelig som akvarellfarge fra 1600-tallet, og er blitt benyttet helt opp til våre dager. Naturlig indigo ble fremstillet ved arbeidsomme prosesser. Rett før blomstring, ble blomstene kuttet av, og hele planten skåret, og lagt i vannkar. Etter 7-8 timer hvor da blandingen har gjæret en tid, frigis indikanet. Denne lysegule veske ble bragt over i andre kar og pisket og rørt med trekvister slik at luft kommer til, og blandingen oksyderer, hvoretter det blå fargestoffet felles ut. Fargestoffet filtreres og kondenseres til blokker. De beste kvaliteter naturlig indigo kom gjerne fra Bengal og Java. I 1869 lykkedes det A. Beyer og Emmerliong i Munchen, ved sammensmeltning av rå nitrokanelsyre med kalihydrat og jernfilspon å fremstille en forbindelse som ble kalt indol. Denne ble formodet å stå i nær forbindelse med indigoblått. men kanelsyre var et sjeldent og kostbart stoff, og arbeidet stoppet opp. Først fra 1875 ved introduksjonen av kanelsyre produsert av bittermandeloje, og som fra 1880 ble produsert av benzalklorid, tok Beyer igjen opp forsøkene. Han fant at nitrokanelsyre behandlet med brom forente disse seg, og ved oppvarming med natron og litt druesukker eller melkesukker utskiltes det rent krystallinsk indigoblått. Da de store fabrikkene tok opp produksjone og søkte forbedringer benyttet man seg av xanthogensur natron istedet for druesukker. Men ennå i 1883 holdt naturlig indigo stand for den syntetiske, da sistnevnte var dyrere å produsere. Lutken satte opp i Opfindelsernes bok fra 1883 et regnskap som viste at det på denne tid ble omsatt naturlig indigo for 75 millioner danske kroner, i dagens valuta ville dette gi en formidabel sum. Men allerede i 1906 var det en påtagelig reduksjon av indigodyrkning, blant annet på Java. I India holdt indigodyrkningen stand og var ennå i 1910 en viktig eksportartikkel på linje med lakk, bomull, silke og te. Eksporten foregikk vesentlig gjennom Calcutta.
Syntetisk indigo ble etter hvert fremstilt etter flere metoder, men alle var kostbare prosesser. Gyldendals konversasjonsleksikon 1933, skriver at den eneste metode som inntil da har vært industriell lønnsom er den av Heumann ved Badische Anilin und Sodafabrik utviklede prosess. Antranilsyre behandles med monokloreddiksyre, hvoretter reaksjonsproduktet smeltes med natronlut. Man får da indoksyl som ved innblåsing av luft danner indigoblått. Man får da et mørkeblått pulver med kobberrød metallglans. Et derivat av indigo er dibromìndigo som er identisk med det antikke purpur. Hverken naturlig eller syntetisk indigo er lysekte. Det meste av kunstnerfarger som omsettes som indigo er blandingsfarger, gjerne inneholdende ftalocyaninblått og svart.,